En bok bare en Morgenbladet-abonnent kan elske

Jeg har anmeldt boka Besatt av Aksel Kielland fra Manifest Forlag for Altinget. Her kan du lese et utdrag:

Besatt av medieviter og Morgenbladet-kritiker Aksel Kielland er et forsøk på å forklare hvordan den digitale kapitalismen invaderte menneskekroppen. Bokens tese er nemlig at en digital rastløshet – manifestert i den instinktive trangen til å gripe etter mobilen i alle sammenhenger – ikke bare er en dårlig vane, men et symptom på at teknologien har besatt kroppene våre. Det er et viktig utgangspunkt, og boka åpner friskt med tvist på det kommunistiske manifest, hvor det ikke lenger er et spøkelse som hjemsøker Europa, men en «...rastløshet [som] hjemsøker organismen.»

Tidlig i boken etablerer Kielland at han ønsker å bruke body horror-sjangeren som en linse til å forstå og beskrive den digitale rastløsheten vi alle kjenner på. Han tar derfor utgangspunkt i den relativt ukjente filmen Videodrome (1983) av David Cronenburg. Filmen handler om en fremtid der det er mulig å strømme TV-signaler rett inn i kroppene våre, og som gradvis forandrer oss. Boken bygger på medieviteren Marshall McLuhans ideer, deriblant den mest berømte ideen «mediet er budskapet.»

Kielland er også særs opptatt av den andre like ukjente body horror-filmen Tetsuo The Iron man (1989), som best kan beskrives som en sær, sær film. Handlingen går omtrent slik; en anonym «metallfetisjist» stikker en rusten metallskrue inn i låret, han får panikk og løper ut på en vei hvor han blir påkjørt, men overlever. Sjåføren skjuler kroppen til fetisjisten, men blir smittet av et metallvirus som gradvis omformer ham til mer og mer metall. Til slutt smelter de sammen og sprer viruset videre.

De første sidene ble jeg sjarmert over Kiellands utradisjonelle innfallsvinkel på et tema det er skrevet endeløst om. Men sjarmen blir til frustrasjon når jeg innser at Videodrome og Tetsuo ikke er artige eksempler som krydrer bokas argumentasjon, men grunnpilarene for selve argumentasjonen som dukker opp igjen og igjen. 

(...)

Grunnen til at jeg blir så irritert av Besatt, er fordi boka kaster vekk det som kunne ha vært et interessant bidrag til debatten om skjerm. Fordi til tider er Kielland virkelig inne på noe viktig med sin ide om den digitale rastløsheten. For eksempel glimter han til med en mer håndfast og forståelig analyse av filmen Cam (2018). Diskusjonen om innholdsmennesket er også treffende. Det samme gjelder siste del om kunstig intelligens. Problemet er at disse poengene forsvinner i en saus av synsing.

Det er synd at dette er den beste kritikken av teknokapitalismen Forlaget Manifest har klart å oppdrive. Manifests selverklærte oppdrag er å tilgjengeliggjøre venstreside-ideer til et bredt publikum og skape offentlig debatt. Men i stedet har man gitt ut et 200-sider essay bare en Morgenbladet-abonnent kan elske.

Vi lever i en tid hvor det er akutt behov for en voksen samtale om hvordan vi skal sikre digital suverenitet i møte med tekgigantene. Det finnes langt viktigere og neglisjerte problemstillinger for venstresiden å ta tak i når det gjelder teknologi, og særlig kunstig intelligens.

Kanskje er zoomer-hjernen min så gjennomsyret av hjerneråte at jeg ikke er i stand til å ta inn over meg alle nyansene og rikdommen som finnes i boka. Alternativt er den unødvendig tungt skrevet, tynn på innhold, og hadde man kjørt hele greien gjennom en språkmodell med instruks om å forenkle, ville det kommet ut en pamflett som går omtrent slik: kapitalisme = bad. oppmerksomhetsøkonomi = bad. obskur japansk body horror = good. 

Les hele anmeldelsen på Altinget (som forøvrig er en veldig god kilde på hva som skjer på KI-feltet i Norge)